Mitt mamma hjerte brister og blør for min datter, vi har ikke et liv i sammen pga løgner som har blitt til underveis, «halv sannheter» hvor min side ikke blir fortalt henne. Jeg får ikke snakket med henne!

«Medaljen har 2 sider»

Barnevernet som går inn og splitter oss, holder oss vekk ifra hverandre, hvorfor? Følg pengene sies det!

Det er faktisk verre å miste et barn som lever, enn når barnet er død. «Misforstå meg rett, ønsker ikke at noen barn skal dø».

Når et menneske er død, så er det en grav, et sted å oppsøke, det er lov å gråte, vise sorg, en får mulighet til å snakke med venner, familie, kolleger. En kan prate med en terapeut, jobbe seg igjennom sorgen, la sorgen leges. Men når barnevernet tar barnet vekk ifra dens foreldre, så snur nesten alle seg, som om en har pest!

Ingen kommer med blomster eller trøstende ord. «Det må da være noe». Det er en tysnda som en kulde som har bredt seg utover hele Norge…

Det kommer ikke på God Morgen Norge eller TV 2 hjelper deg. For fordømminger er så store, når man hører ordet barnevern. Frykten er stor og varslerne er få!

Sorgen er som et stort krater, et sår, en stor betennelse, verking og vesken som renner ut, såret som aldri gror…..

Foreldrene, mamma eller pappa blir nektet kontakt med sitt barn, dem må holde seg unna sitt eget barnet! Det er faktisk et mareritt en tortur det å vite at barnet ditt er der ute men du får ikke lov å se det, ei få vite hvordan han eller hun har det, på skole, venner eller med aktiviteter m.m

Jeg tenker på min datter hele tiden, hva om hun blir utsatt for noen vondt, trives hun på skolen, blir hun mobbet, ser noe hennes savn og sorg? Ja, listen er lang. Jeg kunne skrevet herifra til evigheten og tilbake, det er som tusen kniver i mitt hjerte, som om det rives ut daglig.

Barna blir holdt vekk som om en er farlig, voldelig, en overgriper. Ja, ikke vet jeg helt hva disse fosterforeldrene, barnevernet eller instutisjoner planter av griller i hodet på disse uskyldige barna våres.

Foreldrefremmedgjøring/PAS/PA er et faktum!

Mye har jeg blitt fortalt og det er ikke bra, og noe ser jeg også i mine dokumenter og det er ikke bra!

Den skjulte sorgen, den vi ikke snakker om, ingen som tar tak i dette. Barna våre blir tatt i fra oss,  barnevernet som splitter og hersker.

Hvor er sorgegruppen, terapien? Det er tabu og svært få sier noe og svært få våger å spørre om hva skjedde og hvordan går det. Den vonde tausheten og alle år som går…..

Hvor er barnas menneskerettigheter? Dem brytes hver eneste dag.

Noen sier, ja bare vent når hun er voksen så kommer hun. Barnevernet sa når hun er 27 år da kanskje kommer hun… For meg er det som kniver i mine ører. Hvorfor skal hun og jeg holdes borte ifra hverandre? Jeg har jo ikke gjort henne noen og hun har ikke valgt dette selv!

Trond og jeg snakket om det her i går, hvor vi satt å så på bilder og minner, for det er alt vi har igjen. Vi sa begge, det er jo så rart at hun er 15 år og i de siste årene så har vi så vidt sett henne. For oss så er hun fortsatt liten, men det er hun jo ikke, hun er 15 år Nå! 6 år har vi mistet, lurer på om hvordan alle de som holder henne unna meg hadde opplevd å miste sitt eget barn?Prøv og kjenn på den sorgen!

Jeg gråter, mitt hjerte blør for min datter som blir holde vekk fra meg, hennes Mamma hvorfor, hvorfor?

Dette er så sant det hun sier her:

Samme hvor jeg er, går, står og sitter, så ser jeg henne for meg. Ser jeg noen ungdommer så tenker på henne, har hun kjæreste, spiller hun håndball igjen etter at hun flyttet. Ja, masse tanker virrer rundt i mitt hode, alt for ofte så kommer tårene, de renner som fosser og jeg prøver og ikke druknes i sorgen og smerten. Hun er alt i mitt liv, min nydelig datter som jeg sørger over.

Tenker hva med henne, hva med hennes sorg og savn, hva med hennes tanker? Hun har ingen mamma i sitt liv som kan være den mamman jeg er. Hun må forholde seg til livet med alle rundt seg, ta på seg maskene!Ennå hennes mamma lever, men vi får ikke være i sammen!

Jeg vet mye om maskeradeball i min egen barndom,  savnet og sorgen dyttet jeg vekk med et smil, jo takk alt er bare bra, visste jo hva jeg skulle si for å tilfredstille alle rundt meg. Jeg ble holdt borte fra min pappa og savnet var stort, men sa ikke stort om dette, redd for at mamma skulle bli lei seg.

Trist, han døde da jeg var 12 år, det var vondt husker jeg, men klarte ikke før jeg ble voksen å kjenne på den sorgen og savnet, forstod ikke helt dette som barn/ungdom. Jeg løp ifra følelsene og heller ingen voksene som spurte eller hjalp meg igjenom dette! 

Det ble år i terapi for å bearbeide barndommens sorg,  savn og bitterhet for å ikke ha fått sett så mye av min kjære pappa og at han ble holdt mye vekk fra meg fra jeg var 7 år til 12 år. Faktisk foreldrefremmedgjøring! 

Når jeg som voksen fikk egne barna, så dro vi til hans grav hvor han, farmor og farfar bor sammen. Så hadde unga og jeg med kake og drakk kakao eller saft og snakket med dem. Ville ha det hyggelig der og snakke om dem. Dette syns unga var kos og morsomt.

Jeg er glad for at vi fikk være der i sammen og det samme ble det når min bror hadde tatt sitt liv og mamma valgte dra vekk «litt tidelig syns da jeg». Vi  unga og jeg har sørget og snakket i sammen, delt morsomme og mindre morsomme historier sammen om disse 2.

Livet er skjørt og for kort til å være tyste, ikke rydde opp, snakke om det som ligger våre hjerter nær! Tenker ofte på alt det usagte, det jeg ikke fikk sagt til min mamma eller pappa ei heller min bror.

 Jeg har mistet en datter, jeg får ikke snakke med henne, se eller høre henne, ingen sted å sørge, en tomhet som river meg i filler. Selv om jeg har litt bilder fra hennes barndom og våres samvær, så er det som om vi er døde for hverandre.

Hver dag som går så blir hun eldre, vokser fra meg, hun vet heller ikke hvem er min mamma. Vi er ett selv om vi er 2, hun har ligget i min mage, vokste seg sterk, kom ut i livet, min datter, ren av kjærlighet, så vakker og skjør.

Hadde jeg vist det jeg vet i dag så hadde jeg aldri spurt barnevernet om hjelp pga at jeg selv var ME/CFS syk.

Det ble vårt fall… Vår død i vårt levende liv!

 

En tung dag for meg , sol er god å ha da!