Ja, her sitter jeg og har ordnet meg en blog? Sitter med et stor spørsmålstegn i mitt hode, hvorfor, hva og hvordan skal jeg klare å formidle? Ja, har mye mellom øra og i hjerte! Utfordringen min er at jeg alltid har hatt en følges venn, «ulven», kritikker i meg…. Jeg har vel ingen ting å tilby der ute. Det er så mange andre som er mye bedre en meg osv …he he men jeg er jo meg. Det finnes jo bare en av meg.
Jeg brenner for å fortelle om hvor mye urett jeg opplever i vårt samfunn, vårt flotte lykkelige land ;O(
Så kjenner jeg meg selv rett, så kommer det mye etter vært.
Jeg er ganske så forbanna på at vi alle liksom er så glade og fornøyde og lukker øynene for hva som faktisk skjer i vårt Land! Det som jeg opplever er at alt er så lukket. En kan sitte å prate med venner e.l om forskjellig tema, men når en kommer til politikk, barnevern og korrupsjon så blir det så tyyyyst!
Det er så mange triste historier, så mye vold, så mye løgn, så mye korrupsjon, så mye fattigdom som jeg skulle så gjerne ha ryddet oppi… Men stopp en halv. Jeg trenger dere alle der ute til å gi deres stemme å våge og kjempe i sammen, for Norge er virkelig på vei inn i et diktatur. Ja, du blir kanskje sint og provosert… og gidder kanskje ikke å lese mer. Men som min mamma alltid sa: Sannheten som sårer, men som fjerner all tvil! (hun var ei meget klok dame). Jeg så det for seint buhu… men hun lever jaggu i meg hele tiden, som om hun og jeg er 2 siamesiske tvillinger. Nifst ikke sant? Hi hi, føles godt når jeg tenker på henne og prater om henne. Hun ga meg liv og livet jeg har, hatt og livet jeg skal ha….. Hun selv fikk et kort liv og fikk heller aldri brukt det uten at alkoholen var hennes beste venn (stikke av fra det vonde). Hun var alkoholiker og drakk seg ihjel. Trist at valget ble den veien, men hun lever igjennom meg og står ved min side hele tiden, nesten som en Skybert. Husker kanskje han? Jeg leste mye Skybert for unga når de var små. Gode minner det. Ja, tilbake til Mamma. Hun har gitt meg en styrke jeg ikke trodde jeg hadde. En kjemper, ei rettferdighets søker, et fargerikt menneske som elsker mennesker, naturen. Elsker å holde rundt trær, ta på naturen, dyr er viktig for meg. Vokst opp med masse dyr: Hunder, katter, hamster, kaniner, marsvin, hvite mus, akvarier, øgler, ekorn og til og med en slange, «Kongeboa». Ja, min stepappa hadde bodd i Canada i mange år, så da han kom hjem ble det med en slange, noen ekorn og øgler hi hi, i en leilighet på Rustadsaga i Oslo bodde alle disse med oss ;O)
Så var det min kjære pappa. Han sa til meg rett før han døde, da var jeg 12 år: Monicha jeg er ikke redd for at du ikke skal klare deg. Du går ikke over fjellet jenta mi, men igjennom. Han så på meg med et blikk jeg husker ennå, som om han viste at denne jenta måtte virkelig gå igjennom livet i lyn, torden og storm med tornadoer. Ja, blir sagt at noen er født med gullskje, så for meg så var det heller å finne fotfeste og holde stø-kurs i meg selv mens det stormet som værst! Tøff barndom hadde jeg, men fy f…Trodde virkelig det var det verste som kunne ha skjedd meg, men tok jaggu meg så feil så feil!!! Det var vist bare forspill på hva som ville skje med meg i mitt voksne liv!
Jeg brukte livet på å tenke at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for at ikke mine barn skulle oppleve det samme som meg. Jeg bruke masse tid på å gå til samtaler hos både psykologer og i terapi. Forstod fort i 20 åra at jeg trengte å sette ord på mange av mine opplevelser da jeg hadde mye innelåst sinne, frustrasjon og sjalusi, som jeg ikke opplevde bra i mitt forhold til venner og samboer. Følte meg ofte så alene og forlat, savnet etter å bli ivaretatt var stort. Ønsket meg barn tidlig og ble mamma som 17 åring og det var lykken. Jeg elsket å være mamma og ta vare på og nyte det lille menneske som jeg hadde båret i meg. Jeg nøt tiden, men hadde mye sorg i meg i flere år. Så fikk jeg barn nummer 2 fire år etter. Det var en gutt så nydelig og ren! Så valgte jeg å gå i fra pappaen til barna. Jeg trengte å finne min vei. Hadde nok valgt han for å bli reddet? Så selv at det måtte jeg klare selv. Så da var det meg og mine 2 barn alene og tøft var det. Jeg valgte å gå hjemme og være dagmamma for 2 nydelige jenter og ta kveldsskole. Så tok jeg opp videregående og kom meg sakte ut i jobb igjen. Hadde jobbe på sykehjem og i Barnehage en periode, men så ble det H&M inne i Oslo. Ja, elsket å jobbe der. Fikk mange gode kolleger og unga begynte i barnehage og skole etterværet. Livet føltes letter en på lenge.
Ble også samboer med en barndomsvenn av meg. Vi hadde 7 ganske så flyktige år i sammen. Han mistet sin mamma og sin stefar, så mye død rundt oss var det. Vi fikk og en flott sønn, men forholde varte ikke da han hadde store alkohol problemer og det ble for hevy for oss. Snakk om å velge det samme som jeg hadde vokst opp med!!! Trist, men trodde jeg kunne hjelpe han. Selv om han var og er en flott mann så valgte han…..! Samtidig så hadde jeg Mamma som sleit noe innmari og en bror som var helt ute å kjøre med rus…. Så jeg jobbet på for å holde hodet over vann og holde fokus på ungene og jobb. Syns jeg klarte det bra. Gjorde mitt beste, selv om å være alene mamma er tøft. Så tok min bror sitt liv og det var både en lettelse og sorg. Så gikk den noen år så døde mamma. Det var tøft selv om jeg og følte meg fri. Hadde tatt mye ansvar for henne også. Håpet hele tiden på at nå kan hun vel stoppe med å drikke? Stopp ble det – hennes død! Det var vel rundt den tiden jeg begynte å kjenne på smerter i kroppen, men valgte å ikke lytte. Dette var i 2000 og vi 4, barna og jeg, bodde i Askim. Jobbet på Big som Butikksjef og hadde det ganske så bra, trodde jeg, men kroppen begynte å leve sitt eget liv. Ville ikke lystre meg lenger!
Helsa tok styring… Jeg var på «Danskebåten» hver dag, svimmel og kvalm. Hode/nakke vondt. Fortalte helst ingen om dette…. Måtte holde meg fast i kassa på jobb, som om jeg skulle falle hele tiden. Hadde og vært i en bilulykke tidligere og tok behandling pga vond nakke. Snakket mye med legen og syns dette var en tung periode. Legen sa jeg kanskje var deprimert etter alle opplevelser i livet og tap etter bror og mor. Tok div utredninger men de sa på sykehuset at alt var bare bra med meg og de så heller ingen tegn til Psykisk, men at det var kanskje pga for mye stress for meg. Så årene gikk og vi flytte til Oslo, for min eldste skulle begynne på videregående og samtidig flyttet sønnen på 12 år til sin far. Det var også tøft, men trodde vel kanskje det var det beste for han å få mer pappa i livet. Så da var vi 3 igjen, datter 16 og sønn 6 år. Så fikk vi og kjæresten til min datter boende hos oss. Det var bare kos og vi hadde det veldig flott. Jeg jobbet 200 meter fra blokka. Ungdomma var også en flott hjelp da jeg jobbet mye nattvakter på sykehjemmet som lå rett over gata. Kunne sitte å se rett ned på leiligheten og dette gjorde hverdagen mye letter med å jobbe i nærmiljøet. Jobbet også i barnehagen på samme sted og ja, jeg måtte jobbe mye for å klare oss økonomiske. Ikke noe hvile hjem for ei sliten og ganske så syk Mamma. Jeg holdt hodet over vann og gjorde mitt beste. Ble samboer med Pappaen til hun yngste, noe som ikke fungerte bra. Vi mistet et barn i mitt 16. svangerskaps uke, noe som var veldig tøft for meg. Ble litt for brått gravid igjen. Var tøft for meg det, for forholdet vårt var ikke det beste…. Vi valgte å gå videre og gleden var stor. Kjente livet som vokste i meg ;O). Synd at vi ikke fikk oppleve det å være mamma og pappa sammen med det lille skjønne nurket av ei jente. Så alene mamma igjen! Da var hun bare knappe 6 mnd, og vi bodde på en liten gård på Grua, med noen dyr: Putten grisen vår, Bigfot hanen, Spetten høna og Charlie pus og 4 unger og ei sliten Mamma. He he, litt av en flokk dette ;O)
Så når jeg ser meg selv fra utsiden nå, så blir jeg ganske så andpusten… He he, kvinnen som ikke gir seg. Prøver og prøver å få til at livet skal fungere. Lyst på å være en familie. Ser alltid nye muligheter. Det er jeg god på. Hadde virkelig store ønsker om at det siste forholde skule fungere og at vi skulle være 2 voksen for barna. Livet blir ikke alltid som en ønsker samme hva. Jeg hadde min ting og han sine. Så der satt jeg alene igjen på et lite småbruk (som jeg hadde latt meg selv bli overalt til å bli med og restaurere….) Grøss og gru. Vi solgte det og jeg tok med med ungene og svigersønn og flyttet tilbake til Oslo der vi flyttet i fra året før. Så fortsatte jeg på skole. Den franske kosmetolog skolen og det gikk bra men tøft. Kom igjennom det året og fikk mitt vitnemål. Stolt var jeg og hadde all grunn til det etter å ha opplevd det siste året, født barn, flyttet og tatt eksamen.
Så var det sommer og jeg var helt tom. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. Fortvilet og så sliten. Kroppen var som sirup og hodet tomt. Vanskelig å tenke, lese og se tv. Tok meg en tur til fast legen min og fortalte hvordan min situasjon var. Han sa at jeg nok var depressiv kanskje tilbakevendende svangerskaps depresjon kalte han det. Han mente det var lurt å ta noe å sove på, noe beroligende og en anti depressiv…Hmm og ja, det ble full cocktail blanding som jeg tok. Grøss og gru…. som gjorde meg enda mer fjern, tom og livløs (gikk rundt som en sombi). Snakket med ei god venninne av meg. Vi ble enig om at jeg skulle ta kontakt med barnevernet og spørre om hjelp til litt avlastning for henne minste. Hun var da 1 1/2 år, mens han på snart 11 år hadde sin pappa i nærområdet og var der annen hver helg og innimellom. Min eldste datter 19 år var student (Sykepleie) og svigersønn ambulansestudent. De begge bodde hos oss og jeg viste at de skulle få seg sitt eget kryp inn og at de hadde et eget liv som jeg unnet de over alt på jord. De var unge å skulle leve. Så ville ikke belaste dem med å ta mer ansvar for lille søss, mer en som storesøster. Jeg tok grundig feil… For hun satt alt i bevegelse for å få stopp på det besøkshjemmet. Hun følte seg avvist, fortalte hun seinere til meg.
Ja, hadde vist det jeg vet i dag så hadde jeg ALDRI tatt kontakt med Barnevernet!!!
Det ble et helvete… Ingen ord finnes på hvor ille den kampen har vært i årevis. Ja, i begynnelsen var det veldig flott. De syns jeg var så sterk som tok kontakt og skulle så klart hjelpe meg… men bakenfor disse ordene var det mye usagt og en skjult agenda. Ja, fikk en flott familie på Vålerenga, som virkelig var gode mennesker, som jeg likte. Hele familien elsket min lille datter på 1 1/2 år med lyst krøllet hår og store blå øyne. Hun var nydelig og ei jente en bare måtte bli glad i. Jeg følte mye på sorgen over av å ikke klare og være mamma og et nederlag. De skulle ta å avlaste som et besøkshjem, men så plutselig viste det seg at de ønsket noe mer og Barnevernet mente at hun burde plasseres der som fosterhjem. Jeg ble mer tom og viste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Kroppen var tom og mye smerter m.m. Skulle på Ullevål sykehus til en nevrolog spesialist i samme periode som dette skjedde.
Husker det som det var i går (13 år siden). Jeg hadde lånt en bil av en venn av meg. Dro til Ullevål sykehus i sombi tilstand. Var sikker ikke kjørbar heller!! Kom inn til en hyggelig eldre kar og hvor jeg husker han spurte om hvordan jeg så på livet mitt. Jeg svarte i den tilstand jeg var: At alt er tomt, dødt, finner ingen ting som er bra. Alt var håpløst sa jeg…. Han så på meg med en bekymret mine. Så du har ikke lyst å leve lenger? Jeg gråt og nikket. Var redd, tom og følte meg forlatt. Min yngste datter var under Barnevernet. Det var tøft for meg. Følte vel at jeg sviktet de alle. Legen sa han var veldig bekymret for meg (ikke viste han at jeg gikk på alle disse tablettene heller). Han ringte opp til Akutt psykiatrisk og så kom det en sykebil og hentet meg. Det var begynnelsen på et sant mareritt(skriver mer om de måneden der seinere). Ble liggende på lukket psykiatrisk avd 5 dager, uten noen form for medisinering eller noen gode samtaler/oppfølging med en psykolog. Jeg ble bare oppbevart med abstinenser og ingen søvn. Bare masse gråt og fortvilelse inne på et kaldt sterilt rom på 8-10 kvm, en seng, en pult og ingen bilder. Trodde at nå blir jeg gal. Jeg ble skrevet ut da de mente jeg ikke var psykisk-syk og i den periodene stoppet de meg i å få tablettene som jeg hadde fått i 3 måneders tid. Ja, de sendte meg hjem med resept på div tabletter. Jeg viste og at jeg hadde mange tabletter hjemme. Så planen var klar. Jeg skulle ta de alle! Jeg hadde ikke noe mer her å gjøre. Unga var trygge der de var, tenkte jeg. Sykehuset kastet meg faktisk ut uten å se meg. Hva var grunn for min situasjon, siden det ikke var psykisk? Hva var andre alternativ? Men resept på nye tabletter fikk jeg…. Så, med en ny cocktail blanding og uten å få hjelp til og komme hjem, fikk heller ingen rekvisisjon på drosje, stod jeg der tom og forlatt. Samtidig som mine tanker gikk til min Bror. Han tok faktisk sitt liv. Hang seg i høy blokka «studentboligene» på Ullevål 10 år tidligere,stod nå å så rett på den! Både mamma og pappa døde på Ullevål og her stod jeg mer eller mindre død. Ringte min datter og hun skulle hente meg. Så skulle hun kjøre meg til ei god venninne så jeg kunne være der i helgen. Datteren kjørte meg hjem, for jeg sa jeg skulle hente litt klær og bli hentet seinere. Men jeg hadde bestemt meg….
Gikk til apoteket og hentet det jeg kunne av sovetabletter og antidepressiva. Hadde også tatt med det jeg hadde i skapet hjemme. Så kjøpte jeg 6 flasker rus-brus(for da kunne jeg våge å gjøre det, tror jeg) og trasket inni skogen rett ved der vi bodde. Satt der og snakket med meg selv. Ba om noen tegn på at dette måtte jeg ikke gjøre. Var og redd og alene. Husker at jeg så en Edderkopp og at jeg tenkte på pappa og så opp mot stjernene. Jeg gråt og ville jo også leve.Elsket mine barn overalt på denne jord, men var så sliten og tom med masse smerter i kroppen som aldri ble borte. Så hvorfor skulle jeg leve da tenkte jeg. Hadde ingen gode tanker om livet mitt. Følte meg maktesløs og ingen som så meg. Syns faktisk ganske så synd på meg selv og at Barnevernet ville ta min datter i fra meg. Jeg maktet ikke alt dette NÅ! Så drakk og spiste tabletter. Husker ikke hvor mange. Så skjedde det som skulle skje. Jeg hadde trykket på knappen til min gode venninne, (henne som skulle hente meg seinere), hvor hun hørte med engang at jeg var fjern. Hun hadde fått meg til å fortelle sånn cirka hvor jeg var og holdt meg i telefonen, mens samboeren hennes ringte ambulansen og politiet. Ca en halvtime etter så hadde de funnet meg i skogen, for jeg hadde begynt å gå og hadde ramlet nedover en skråning og det var ikke så langt fra der jeg hadde sagt jeg hadde gått innover i skogen. Det var en bru der. Ja, så da bar det rett til Ullevål igjen. Full pumping av meg og alt gikk bra. Godt var det. Var som å få livet på nytt. Kjempe glad for det. Jeg husker ingen verdens ting etter at jeg satt inni skogen med edderkoppen og mørket som kom sakte men sikkert og stjernen og pappa i tankene. Han var nok min skytsengel tror jeg. Takker han ofte og føler hans nærvær :=)
Jeg ble etter denne hendelsen liggende på lukket avd 1 ukes tid med litt samtaler og at noen hørt på meg. Så en dag så var det en overlege på besøk.Vi satt og småpratet og plutselig så sa han at denne jenta er så ressurssterk og trenger nå ro og hvile til hun kan ta og se hva som virkelig feiler henne. Han sa at jeg kunne få plass på åpen avd og bo der i 3 måneder for å se om det var andre leger jeg burde komme meg til. Snakk om flott mann av en lege. Men lykke varte ikke lenge, for uten for sykehuset så drev Barnevernet og min datter en kamp om Amina. Jeg var så sliten så sliten. Kroppen var ikke bedre men hodet føltes lettere da jeg hadde sluttet helt med sovemedisin, beroligende og antidepressiva. Det gjorde at jeg hadde hodet mer på plass i hva som var rett å gjøre nå og fremover. Jeg måtte dessverre skrive meg ut etter ca 6-7 uker på sykehuset, da det ble for mye uro med advokat, barnevernet som truet med å ta datteren i fra meg og min eldste datter som styret om å ha henne hos seg. Jeg ønsket ikke det. Syntes hun var for ung, 20 år og at vi var mor og datter og så på det som min oppgave. Det kunne også gå utover vår rolle situasjon. (Noe som faktisk har skjedd). Det mente også barnevernet ville blir en utfordring. Så jeg dro hjem. Klar for ny giv, men der ble jeg lurt. Kroppen lystret dårlig og jeg måtte ha mer avlastning. Fikk ha besøkshjem fortsatt, men ingen barnehage plass. Måtte støtt og stadig på møter med Barnevernet og masse hjemmebesøk. Aline barnevernsenter et sted der de filmet og overvåket oss.(jeg fikk dårlig skussmål fra dem) men fikk beholde datteren hjemme, med besøkshjem og eldste datter og kjæresten som hadde henne mye hjemme hos seg. Så opphørte besøkshjem, men eldste datter og samboer hjalp meg i mange år og vi bodde i nærheten av hverandre og jeg hjalp dem med det jeg kunne. Så på oss som en storfamilie som var der både i de gode og de mindre gode tidene. Men jeg var mye syk. Fortalte ikke så mye til barna og de rundt meg. Prøvde å holde hodet over vann. Smilte og gjorde mitt beste. Følte på skam og utilstrekkelighet. Tøft for meg å vise at jeg var syk. Et sted i hodet mitt som sa: At da var jeg så svak, hæææ tenk hvordan en bedriver et sykt spill med seg selv og kritiserer seg selv! Mange ulver som kom på besøk i de periodene….. Følte meg fanget i en svær ulveflokk…. Heldigvis hadde jeg underveis gått på skole, psykoterapeut 4 år deltid, på Aruna Akademiet med litt permisjon pga sykdommen. Der lærte jeg mange flotte tekniker om hvordan jeg skulle håndtere det når ulvene kom i mørkets frembrudd… Den skolen ga meg mye, selv om det var tøft for helsa så er jeg virkelig glad for de årene der. Jeg hadde måneder som kunne være gode og uker/dager som var mindre gode. Da lå jeg i mørket. Orket ikke lyder, lys og kontakt med andre. Måtte bo i en bolig jeg kalte»bli frisk bolig», da kroppen min avviste all kontakt med mennesker i form av eksem, kvalme, svimmelhet og alle andre ME relaterte symptomer. Det gikk mye opp og ned, som en berg og dalbane. Så i 2010 fikk jeg diagnosen ME/CFS (legger til senere hva sykdommen handler om) og følte meg hørt og sett. Ja, endelig en lege som så meg (ble en kasteball i systemet rundt hos psykologer, psykiatere, nevrologer,spesialister i hue og ræva m.m) og med alle råd fra: Ta deg sammen, kom deg ut i naturen, tren, dra vekk på ferie, kosthold osv osv. Ja, tro meg, prøvde alt. Ja, kosthold gjør susen for meg, men det koster, gluten og laktosintolerans. Så droppet jeg alkohol, for det tålte jeg heller ikke. Ja, mye endringer som gjorde mye med meg. Så nå kunne jeg endelig få satt ord på alt. Våget å spørre om hjelp men det ble mitt fall igjen!!! Min eldste datter sa alltid «mamma du må si ifra» og så sa hun også at jeg og hadde blitt bedre med det. Samtidig som hun også sa at jeg bare latet som jeg var syk. Hun begynte å gå i en annen retning. Snakket med sin far, min x, hvor de lagde et komplott mot meg. Ja, og bli syk og ikke bli trodd av helsevesenet er en ting, men når ens voksne barn da 27 år og x fra 23 år tilbake dolker deg i ryggen…..
Samtidig som det å være syk så var jeg mamma, mommo og svigermor. Jeg sleit ang økonomi da Nav ikke godskjente min sykdom (laaaaang historie) .2012 hadde min eldste datter fått barn nummer to, og de hadde flyttet til Råholt. Jeg hadde tidligere spurt Barnevernet om å få hjelp med besøkshjem, da jeg følte at jeg presset meg på med å la min eldste datter ta mye ansvar og hjelpe meg med A som da var 8 år. Min svigersønn hadde også gitt uttrykk for at han mente at de nå måtte ivareta sin egen familie og at han var var lei av meg og min sykdom. Noe jeg forstod godt og også sa til min eldste datter, at det viktigste er dere og dine barn,nå er dere en familie! men hun ville ikke gi slipp på sin lille søster….. Jeg kan vel si at jeg har opplevd en besettelse, et eierskap på sin lillesøster! Det var også en del snakk om penger. Hun nevnte ofte at de kjente flere som var fosterforeldre og fikk full lønn. Jeg kjente ofte på dårlig samvittighet rundt dette tema. Jeg ønsket helst å ha hjelp hjemme og gikk selv og spurte barnevernet om hjelp igjen vinter 2012. Sykdommen jobbet mot meg igjen. Jeg bodde alene med hun på 8 år og han på 17 år. Jeg trengte litt mer avlastning i form av leksehjelp, følge til skolen og avlastning i helgene. Det var her i 2012 konflikten begynte mellom min eldste datter og meg. Hun trodde ikke på min sykdom. Mente jeg misbrukte henne som barnevakt m.m. Laaang historie(som jeg legger ut seinere ). Hun sendte en bekymringmelding basert på løgner om meg, som hun og hennes far hadde forfattet. Dette er begynnelse på det marerittet som jeg har hatt i over 5 år og total vraking av hele familien vår og som pågår fremdeles…!
Så her er jeg 50 år, uføretrygde med sykdom ME/CFS som jeg har lært å leve med. Er og 70% friskere nå en for 6 år siden. Har en flott mann ved min side. han har stått her mens det har lynet og tordnet som verst. Forholde vårt startet da dette maktovergrepet begynte med BV og min eldste datter. Ære-være han som våget meg og mitt kaos. Han fikk valget å se i alle mine kort (mitt liv). Jeg la alt åpnet på bordet fra A-Å, så fikk jeg se, løp han eller ble han??? Han ble ved min side og har stått her i snart 6 år. Glad er jeg ;O) Han er virkelig mannen i mitt liv som jeg elsker. Vi har en nydelig hund, Sol Therese, hun gir oss masse glede når alt føles tungt og svart. Hun er som solen. Varmer hele tiden. Vi har jobbet masse med å få tilbakeført datteren, som nå er 14 år og ser heller ingen utfordring med at hun nå kunne bo hjemme med oss, 2 voksen oppegående mennesker men Nei. Ny diagnose fabrikkert og udokumentert av BV og min eldste datter.
Mitt hjerte blør og slites i stykker saaakte men sikkert. Sorgen er stor og ingen som sitter midt oppi dette kan forestille seg dette som jeg mamma må oppleve. Sånn en urett. Sånn tortur. Sånt maktovergrep fra vår stat! Jeg har og blitt frarøvet alle barna og barnebarna 8 stk pga at Barnevernet og fostermor/min eldste datter fabrikkerer løgner om meg. Heldigvis så har jeg alle dokumenter og opptak av møter m.m som kan bekrefte dette jeg forteller dere.
Hadde noen fortalt meg at dette kom til og skje meg for 6 år siden, så hadde jeg trodd de var gale…. Historien begynte med at jeg hadde lyst å gi dere som leser her et bilde, hvordan en 4 barns mammas midt i livet, plutselig mister alt. Helsa, Barna, jobb og ja hele min verden raste. Ble mye jeg skrev denne gangen, selv om jeg har forkortet mye. Så fortsettelse følger….;O)
Siste Monichaner 